Kjell Carlsen til minne

Kjell Carlsen og sønn Morten

Lørdag 20. juli avvikles det travløp på Bodø Travbane og Kjell Carlsens Æresløp skal kjøres for 13. gang.
Elisabeth Bremeyer Carlsen har skrevet rørende minneord om sin farfar som vi gjerne vil gjengi her:

Kjell Carlsen til minne
(skrevet av ett av hans barnebarn september 2012)

Så er en æra i Bodøs historie og nord-norsk travsport over. Kjell Carlsen på Soløya gård ved Soløyvannet sovner fredfullt inn i sitt hjem, tett på 80 år gammel, torsdag 30. august.

Kjell Carlsen ble født i 1932 og vokste opp på Hopen gård utenfor Tverlandet i en søskenflokk på fem gutter, som nest eldst. Hans far Wilhelm døda da Kjell var bare 12 år, og hans mor Gjertine drev både gård, telegraf og skysstasjon videre alene. Allerede her startet hans hesteinteresse. Ja, man kan si han er fostret opp på hest, da han var like mye hos hoppene og drakk melk, som føllene. Han melket hesten og drakk av sin lille kopp.

For de fleste er vel Kjell kjent som han som eide og drev Bodø Hestecenter ved Soløyvannet. Hit kunne du dra og ri turer i skog og fjell, kjøre kanefart på vinteren og være i stallen og stelle hest. Her var det en salig blanding av gårdsdrift, hesteutleie, skogdrift og sosialt møtested. Det sistnevnte til gangs.

For på Soløya gård har generasjoner av Bodøs ungdom vokst opp. Som en del av et raust miljø. For Kjell Carlsen elsket mennesker! Alle slags mennesker! Han gjorde «døren høy og porten vid» for alle som ville komme. Hans drøm var å få til et sted der alle trivdes. Og han selv mest av alle. Han var i sitt ess når folk hadde det artig. For artig er noe Kjell har hatt det i alle år. Noe utallige historier om hans til dels ville påfunn kan vitne om.

De fleste med hesteinteresse i Bodø har startet sin karriere som hestemenneske på Soløya. Kjell lærte villig vekk sin kunnskap om hest, og søkte selv hele tiden ny lærdom. Det sa han ofte; «Den dagen mainn e utlært på hæst, nei da e det bærre å sluitt». Han var raus med folk og venn med alle. På Soløya spilte det ingen rolle om du var Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker. Rik eller fattig. Han behandlet alle likt. Derfor ble han også selv godt likt. Med sitt lette humør og stadig oppkomme av historier og ideer, engasjement for travsporten, samfunnet og en og annen politisk debatt, var det ikke vanskelig for folk å bli venn med han. Marion Klette i Bodø Travlag skrev nettopp at;

«Kjell er vel kanskje den best bevarte, ulønnede, «hemmelige omsorgsarbeideren» Bodø kommune noensinne har hatt. Vi har ikke tall på hvor mange barn og ungdommer som har unngått å havne på «skråplanet» fordi de fikk en plass å være, bli sett, bli hørt og bli akseptert for den man var. Det er hundrevis og atter hundrevis. Så Kjell hadde en større familie enn mange tror.»

Men han manglet ikke temperament. Han fikk fram det han ville i klare ordelag hvis han hadde en sterk mening. Man forstod hva han synes om saken!

For nordnorsk travsport har hans innsats vært banebrytende, uunnværlig, ja rett og slett eksistensiell. Han er pioneren, grunnen til at det er travsport i det omfanget vi har i dag. Han fattet interesse for travsporten allerede som barn, da han så onklene kappkjøre med hestene etter juleselskap hjemme på gården. I 1948 dro han på heisatur med kompisene til Leangen travbane i Trondheim, og fra da av drømte han om travløp i Nord-Norge.

Det første ordentlige travløpet ble til på Soløyvannet i 1975, rett utenfor stuevinduet til Kjell, der isen ble brøytet i rett bane. Han hadde kjøpt sin første traver som het Tordenstjern. Den ble skodd med brodd, spissleden kom på. Så var det bare å kjøre om kapp med kameratenes hester. Dette var så moro at han ville flere skulle ha glede av denne sporten, og skjønte det måtte inn i mer organiserte former.

1978 ble en av Nord-Norges første travbaner til på Plassmyra etter iherdig innsats fra ham og noen flere entusiaster. Han hadde nå kjøpt Varillo, en trønderhest, som han vant åpningsløpet med. Siden skulle de få mange seire. Etter ny iherdig jobbing i mange år, med Kjell som primus motor, ble det i 1987 åpnet en 800 meter travløpsbane på Bestemorenga. Denne ble fundamentet for jobben som videre er gjort, til det i 2011 sto ett flunkende nytt anlegg på Bestemorenga. Han har vist etterkommerne i travlaget at det man vil nok, får man til! Han har fått med seg folk på «Bestemor-trav», der det var bestemødre i sulkyen. Ja, både biskop, ordførere og idrettskjendiser har fått kjøre travløp på Bestemorenga etter Kjells påfunn. «Førr det viktigste e at vi har det artig i lag!».

Han har også fartet opp og ned i det ganske land og nabolandet Sverige for å være med på travkjøringer. Fra Tromsø i nord, til Oslo i sør. I Bussen «Ormen Lange» ble hest og folk lastet på, og avgårde bar det. Ofte med gode resultater i bagasjen. Og var de ikke gode, så hadde vi hatt moro lell. Den blå og hvite bussen ble ett kjent syn, og det er ikke få mil som han har lagt bak seg på E6en.

For mange som kjenner Kjell, vil de også huske han fra utallige fjellturer med King som leder. På disse turene var det alltid skøy og moro. Og det går vel ennå gjeteord om disse når man samles i festlige lag. Skaugtua blir noe helt annet fra hesteryggen, har mange fått erfare. Det er ikke få som har fått lære å ri i skogen hos Kjell. I 17.mai-tog med både folk, hes og geit har han stilt opp med Hestecenteret. Mange har nok også minner fra kanefart innover i skogen på vinteren, med bjeller som klinger og fakler som lyser vei. Kjell har til og med kjørt Shanen av Irans barn og Borgermesteren fra Mainz i Tyskland, innover de soløyvannske skoger.

Kjell hadde sitt eget hesteoppdrett av norsk kaldblodstravere, som sto hans hjerte nærmest. Mange av Soløy-hestene har oppnådd gode resultater, og deltatt og vunnet både V65, V75 og storløp. Best kjent er vel Steggvar, Soløy Morten og Soløy Bruse. Hans siste hest er Soløy Sandra, som han hadde stor tro på. Hun har vist lovende takter, til hans store glede.

Hans engasjement for travsporten har gitt han Æresmedlemskap i Bodø Travlag, Æresmedlemskap i Nord-Norge Travforbund og Det Norske Travselskaps Hedersbetegnelse.

De siste årene slet Kjell med sykdom som gjorde han noe redusert til tider. Men uansett hvor syk han var, likte han å være i begivenhetenes sentrum. I 2007 ble Kjell Carlsens Æresløp kjørt for første gang. Med Kjell, barnebarnet Julianne og da 23 år gamle Steggvar, som først i defileringen. Det var et hederlig gammelt par som viste vei med «fremtiden på Soløya» sompassasjer. Men han stilte opp på alle løp som han kunne i både fjern og nær, selv om han bare kunne være tilskuer. Den 19. august i år, var det igjen duket for Kjell Carlsens Æresløp på Bodø Travbane. Hans egen Soløy Sandra var med i løpet, men nådde dessverre ikke opp. Men Kjell delte selv ut blomster og vinnerdekken til vinneren, med godt humør og latter. Dette skulle bli det siste travløpet han fikk være med på.

Han har en mindre kjent skuespillerkarriere bak seg også. Som smeden i filmatiseringen av Hamsuns Benoni og Rosa. Han snek seg så vidt med også i Svermere og Telegrafisten som statist. Og hestene hans har deltatt i både disse, Pelle Politibil, Glimts cupvideo fra 1993 og diverse tv-innslag. Besøk av Norge Rundt har det også vært.

Han har alltid hatt sansen for lekenhet og en porsjon sunn galskap. Han laget verdens første og eneste verdensmesterskap i grisetrav der vinneren ble hans egen Chateau Nøff. På Soløya har det vært ett yrende dyreliv med hest, ponni, geit, villsau, gullfasaner, dverghøns, påfugler, papegøye, esel og griser. Han og kompisene laget tidenes «grisebinge». Der grisene hadde både basseng, disse, flaggstang, møneklokke, gardiner og blomsterpotter i vinduene. Til stor forlystelse for besøkende «byfolk» på gården.

Noen døgnville haner har også fått galt fra seg i «Nordkalott-mesterskap i hanegalskap», der han stilte opp med fire stykker. De hadde han han dratt med seg i bur opp til Harstad.

«Carlsens haner gol som besatte. 55 ganger gol den ene over Harstad Travpark i kvaliken.
-Jeg var storfavoritt og bombesikker på seier. På andreplass lå en annen av mine, sier en fortsatt oppgitt Kjell Carlsen. For i finalen forstummet de. Ikke et eneste kykyliky kom de ut med, enda Carlsen viste den både grillen og kniven. – Den farskens hanen la seg i stedet ned og solte seg, og ble aldri kalottmester, sier Carlsen. Men trøst fant han raskt. Snarrådig puttet han en av taperne i bilen til en kompis fra Trøndelag, da ed skulle på hjemveien. Vel framme hørte de til sin forskrekkelse hanegal fra bagasjerommet. Hanen var våken og ville ut.
– Kona var helt rådvill, og mente det gol fra bilradioen, flirer Carlsen salig».
(Fra T. Valakers bok «Ja vi elsker travet»)

Kjells familie er stor. Han har fem barn med sin tidligere kone, Inger Anna Carlsen. Hans nest yngste sønn driver nå Stall Soløya videre som travtrener. Kjells store sorg i livet var at hans yngste sønn, Jørgen André i 1980 ble påkjørt og drept. Dette var ett stort sår i hjertet hans hele resten av livet.

Kjells både gode humør, sans for humor, stahet, temperament og engasjement er vel noe han har videreført til sine etterkommere i rikt monn. Han var glad i sin store familie, og at alle samlet seg. Soløya e rett naturlig møtested for storfamilien, og når alle de nærmeste, til han og hans tidligere kone, er samlet rundt bordet, teller flokken hele 26 stykker når deres barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn er telt med.

Jeg har vært så heldig at jeg har vært ett av disse barnebarna til Kjell. For min oppvekst har bestått av fine dager i stallen, der jeg fikk lære hestekunnskapen til min farfar. Farfar var glad i unger. Og ett av mine første minner som barn er sammen med han på hesteryggen. Når jeg ble gammel nok til å sitte på hesteryggen selv, tok han meg med på rideturer i marka. Og på besøk til naboer omkring, der vi hadde rast før vi red hjem igjen. Oppveksten min har store deler vært tilbrakt med farfar i stallen, på tur med hest, i trening med hest og på travbaner rundt omkring både i Norge og i Sverige. Farfar ga meg muligheten til å utvikle min kjærlighet til dyr, og hest i særdeleshet, ga meg viktig kunnskap om det å være «likanes» mot andre mennesker og masse gode stunder med latter og historier. Noen tradisjonell bestefar har han vel kanskje ikke vært. Vi har diskutert politikk så busta føyk, men vi blei alltid enig til slutt, om så, å være enig om å være uenig. «Å vær uførrlekt», likte han ikke.

Vi barnebarna har alltid hatt ett stort rom hos ham. Jeg snakker vel for alle når jeg sier at uansett hvor mye han har hatt og «gjær», så hadde han alltid tid til å høre hva vi hadde på hjertet. Farfar hadde alltid mye på gang. Enten det var hest, en eller annen ide sammen med kompisene, å utvide livsverket sitt, med ei hytte i fjellet, hentejuletrær eller sette ut garn i Soløyvannet.

Kjennetegnet for farfar var at han satte i gang ting, og så «delegerte» han en masse arbeid til familie og venner. Som stilte velvillig opp! Det lærte meg at gir du masse av deg selv, og er i godt humør til de rundt deg, så gir de tilbake. At vennskap ikke regnes i kroner og ører, men i opplevelser sammen, mens man har det artig.

Sist men ikke minst så kunne vi snakke sammen. Kanskje ikke om de tyngste tingene i livet, for det unngikk han helst, men om viktige ting allikevel. Han var interessert og nysgjerrig i hvordan vi hadde det og om «ka vi gjær i livan vårres». Han var så heldig at når Morten og Helle tok over gården, så var han omringet av fire av sine barnebarn hele dagen på sine gamle dager. Til hans stor eglede. Det var nok ekstra kjekt, for hos farfar fikk vi alltid noe «munngodt», og maken til søtmons som han, vet jeg ikke maken til. Jeg tror nesten han var allergisk mot å være alene, for sosial det var han, og å ha noen å slarve med var «god sort». Noe alt besøket på Kroa beviste. Besøkende var alt fra sju til 90 år år. Like artig hadde han det med alle!

Jeg, og mange med meg kommer til å savne deg, farfar. For alt du var og stod for. For livet du lagde rundt deg og for engasjementet ditt!

Jeg kommer til å savne deg fordi du var den beste farfaren jeg kunne hatt. Og jeg er fryktelig glad for at min farfar ble akkurat deg. Jeg har stor respekt for deg som menneske, på godt og vondt. Tusen takk for alle gode stunder og minner. Jeg bærer dem med meg i hjerte og sinn. Jeg vet at også dine andre barnebarn og oldebarn føler det samme.

Måtte du nå ha funnet sammen med Jørgen og våre kjære som har gått bort før deg. Jeg lyser fred over ditt minne, kjære farfar, og jeg elsker deg.

ELISABETH BREMEYER CARLSEN